“E-demokrati handler om bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi for å styrke demokratiet og innbyggernes deltakelse i demokratiske prosesser.”

Vi handler på nett, vi bruker nettbank, vi kommuniserer, vi møter venner på nett, så hvorfor skal vi ikke da også kunne stemme på nett? Hvorfor skal vi bruke tid på å fysisk møte opp i stemmelokalene når vi ikke engang trenger å møte opp i banken for å opprette en bankkonto?

I flere land blir valgdeltakelsen lavere og lavere. For å få flere til å engasjere seg så må kommunene kanskje møte folk der de er. Eller er det bare å gjøre det enda enklere for folk, bør det kreves at folk klarer å komme seg fysisk til valglokalet?

Are Vegard Haug, stud.polit ved Juridisk Fakultet, har skrevet oppgaven “Vil øket bruk av IKT i de lokale styringssystemene supplere eller undergrave det lokale representative demokratiet?”

Haug konkluderer med at det nok er for tidlig at IKT skal erstatte tradisjonell måte å drive valg på, men at IKT verktøy kan være et supplement.

Så og si alle politiske partier er tilstede på sosial medier. Det gjør informasjonen mye lettere tilgjengelig for folk flest og de partiene som vet å benytte sosiale medier vil kunne oppnå å nå ut med budskapet sitt til langt flere, noe som sannsynligvis vil føre til flere stemmer ved valget.

Det er også en enestående mulighet til å få med de yngre. Det å engasjere dagens ungdom er ikke så lett. De er vokst opp under gode vilkår og alle ser kanskje ikke viktigheten av å engasjere seg i hvordan samfunnet skal fungere.

Men når vi vet at så og si alle unge er på Facebook for eksempel, så bør alle de politiske partiene gjøre sitt for å engasjere de unge!

Ved valget i 2011 vil 10 kommuner gjøre det mulig å stemme på nett. Selv om man ikke er blant de heldige, så vil uansett store deler av valgkampen foregår  på nett og i forskjellige sosiale medier!

FN organisasjonen ITU (International Telecommunications Union) har satt fokus på dette og jobber med å sikre at alle jordens innbyggere skal ha tilgang på Internett. Målet er at alle skal ha tilgang til Internett innen 2015.

Tall fra ITU viser at de nordiske landene har nær 90 %  tilgang til Internett, mens land som Bangladesh, Congo og Etiopia er tilsvarende tall under 1 %. Enorme forskjeller.

I 2005 ble initiativet “One laptop per child” initiert. Målet er at de aller fattigste også skal få tilgang til en datamaskin. Datamaskinen som deles ut er veldig enkel, men rebust. Kaster du den i gulvet så går den ikke i stykker! Håpet er at ved tilgang til datamaskin og digitale hjelpemidler, så kan kunnskapen brukes til å bekjempe fattigdom.

I september deltok jeg på FN arrangmentet Internet Governance Forum i Vilnius. Her møtes mange som er interessert i utviklingen og styringen av Internett, både politikere, byråkrater, bedrifter og private.

Der var “The digital divide” et viktig tema. Folk fra hele verden deltok, og jeg ble for første gang virkelig gjort oppmerksom på denne utfordringen.

Jeg mener det er vår plikt som et rikt og ressursterkt land å bidra til denne utviklingen. Dette er bistand i ny drakt. Dersom ikke utviklingsland kommer opp på vår plattform for kommunikasjon og handel, så vil de aldri kunne henge med i utviklingen. Det går fort i de vestlige landene, derfor vil gapet bli enda større dersom det ikke gjøres noe.

Tilgang vil kunne gi kunnskap og arbeidsplasser. Med delingskultur og nye arbeidsformer vil en bedrift like godt kunne dra nytte av en programmerer i Etiopia som i Norge! Sannsynligvis er timeprisen endel lavere også…

Vi har egentlig bare å passe oss! Jeg har sett hvor sultne og engasjerte mennesker fra utviklingsland er – for en arbeidsgiver må det være drømmemedarbeidere!

“Nettskyen er IT-ressurser gjort tilgjengelig via Internett. Nettskyen gir mer effektiv bruk av servere ved at man leier en liten del av et stort datasenter i stedet for å ha uutnyttet kapasitet på eget serverrom. Miljømessig kuttes strøm til kjøling og drift, og man kan oppnå økonomiske gevinster ved at man unngår investeringer i servere og kostnadene forbundet med å drifte dem.”

Forklaringen henvender seg mot små og mellomstore bedrifter, men skytjenester brukes selvfølgelig også privat slik som Gmail, Facebook, Itunes og de fleste andre sosiale medier. Nettskytjenester er ikke bare teknologi i seg selv, men en måte å kjøpe og levere tjenester på over Internett.

For både bedrifter og private forbrukere er fordelene mange:

• Skalerbarhet - man kjøper det man til enhver tid har behov for
• Kostnader - man betaler for det man har behov for
• Evner raske endringer – fleksibilitet
• Vedlikehold utføres av andre
• Miljøvennlig

Men hva med sikkerheten til disse tjenestene? Kan det offentlige ta i bruk nettskytjenester og på den måten spare store kostnader eller vil det gå på bekostning av andre hensyn?

Analyseselskapet Garner har identifisert syv punkter man bør ta hensyn til og tenke på før man kjøper skytjenester:

1. Tilgangskontroll. Får oversikt over hvem som har tilgang til hva av dine data.
2. Regelverk. Sjekk at tilbyderen din oppfyller regelverk og nødvendige sertifiseringer i ulike land.
3. Datalokasjon. I utgangspunktet vet man ikke hvor i skyen dataen er lagret, kanskje ikke heller i hvilket land de er lagret. Men det er mulig å be om å få det.
4. Segregering av data. Sjekk ut hvilke metoder som benyttes, feks kryptering.
5. Sikkerhetskopi. Selv om man ikke skulle vite hvor dataen er lagret, bør din tilbyder ha en plan for hvordan data kan gjennopprettes dersom det oppstår en kris og data skulle bli borte.
6. Etterforske/undersøke. Det vil ofte være vanskelig å skulle bruke data til etterforskning og undersøkelser. Men man bør tilstrebe mulighet for dette.
7. Levedyktiget. Sørg for at du får tak i dataene dine selv om tilbyderen din skulle gå konkurs eller bli kjøpt opp av andre.

Det offentlige vil nok tilstrebe alle disse råden dersom skytjenester skal tas i bruk. Likevel er det nok ikke “strake veien”!

Arve Føyen, advokat i Føyen advokatfirma, er ekspert på IKT-lovgivning.

- “Kunden må sikre at lagring ikke medfører brudd på regler og prosedyrer for lagring som er fastsatt i det norske lovverket”, påpeker Føyen i en artikkel i Computerworld. Personopplysningsloven krever særskilte prosedyrer som norske virksomheter må følge ved overføring av personopplysinger til land utenfor EU/EØS-området.

For det offentlige så vil det sannsynligvis være store besparelser ved å bruke tjenester i skyen. Samtidig er det kanskje fortsatt endel ting som vil gjøre det vanskelig å utnytte den helt åpne skyen. Spørsmålet er om det må gjøres så mange tilpasninger at gevinsten med nettskyen forsvinner.

Men det finnes andre alterantiver der man kan dra nytte av fordelene, men samtidig holde dataen innenfor et kontrollert område; privat sky.
Mange store bedrifter bruker dette, bla Telenor i Norge. Dette er en lukket sky, kun for Telenors tjenester.

Det kan kanskje være veien å gå for det offentlige!

Spørsmålet er hva de bruker dem til og om de klarer å utnytte potensialet i de nye mediene. Som nevnt i tidligere blogginnlegg så er for mange tanken på at “alle” skal få slippe fritt til på sosiale medier uten å gå tjenestevei, fryktinngytende! Sosiale medier representerer en helt ny måte å tenke og jobbe på som for mange virker skummel og fremmedgjørende. Det er jo ofte sånn at det som er nytt er det lett å være skeptisk til!

Men den nye generasjonen med arbeidstakere vil forvente at man i bedrifter drar nytte av sosiale medier og vil kanskje se det som et hinder for effektivitet og utvikling å ikke benytte seg av nye verktøy og ny arbeidsmetodikk.

Ja, det høres bra ut at 73 prosentene av norske bedrifter har tatt i bruk sosiale medier, men faktisk så er det slik at flertallet langt på vei faktisk bruker sosiale medier som markedsføringskanal og ikke internt i bedriften. Kun 7 prosent bruker sosiale medier internt.

Tenk på potensialet sosiale medier har internt i en bedrift for kunnskapsdeling og som verktøy for mer effektive arbeidsmetoder. Det er nok bare et tidsspørsmål før sosiale medier blir en del av ethvert intranett. Eller kanskje blir det slutt på intranettet slik det har fremstått i mange bedrifter? De fleste intranett har vært en statisk kanal, altså ledelsens kanal mot de ansatte. Ved å integrere sosiale medier til man tilføre det interne nettverket mye mer verdi. Noen av fordelen kan være:

- mulighet for mange-til-mange kommunikasjon

- mulighet for å gi innspill og kommentarer det som skjer og artikler som skrives

- bedre oversikt over ansattes erfaring, interesse og kompetanse

- de ansatte vil kunne føle mer åpenhet og nærhet til ledelsen

- flere vil kunne samarbeide om nye produkter og tjenester, på tvers av organiasjonen

- inkluderende arbeidsliv og mer engasjerte medarbedeidere som følge av en åpen organisasjon

Fordelene er mange, men bedriftene bør ha en mening med de verktøyene og den nye arbeismetodikken som tas i bruk. Det er lett å tre nye krav og nye verktøy over på allerede overarbeidede ansatte. I tillegg bør det tilbys grundig opplæring.

Dessuten er det ikke alle sosiale medier og verktøy som vil være hensiktsmessig å bruke i alle bedrifter. Det gjelder å finne den metoden som passer best til arbeidsoppgavene i den enkelte bedrift. På samme måte som man gjør brukerundersøkelse ved utvikling av nye websider, så er det kanksje lurt å tenke i den retningen ved innføring av nye verktøy. Det er arbeidsprosessene som først og fremst må endres før man innfører nye verktøy.

Hva er det de ansatte trenger? Hvordan kan vi jobbe mer effektivt? Hvilke gevinster er det for  bedriften? Det er mange spørsmål som må besvares, men for mange vil man kanskje komme frem til at det lønner seg å tenke på hvordan  delingskultur og sosiale medier kan hjelpe bedriften til å nå sine mål!

To år er allerede gått, hvor langt er vi kommet?  Klarer det offentlige å følge med i utviklingen og innfri borgernes forventninger til dialog og deling?

Tja…det offentlige forsøker..iallefall noen! Ett godt eksempel er Kongsvinger kommune som er på Facebook, Twitter, Youtube, Flickr og har “Fiks nabolaget mitt”. Nettsiden har også en egne “Tilbakemelding“og “Postliste” faner i hovedmenyen som viser at kommunen mener alvor i forhold til åpenhet! Her er det lett for innbyggerne å hente den informasjonen de trenger.

Selvfølgelig er delingskultur så mye mer enn Facebook og Twitter, men det offentlige må kanskje ta gradvise steg og tilby det brukerne ønsker og trenger. Mange kommuner og andre offentlige etater er ikke kommet så langt som eksemplet med Kongsvinger kommune. Hva trengs for å få alle med på denne tankegangen?

Hva med ressursene som det offentlige forvalter? Hvordan kan digitale data deles slik at flest mulig får tilgang og kan nyttiggjøre seg disse? Det være seg værtjenester, geografiske data, infrastruktur osv.

eBorger 2.0 konkluderer med at det offentlige har følgende utfordringer de må forhold seg til og løse:

• Brukerdeltakelse og brukerskapt innhold
• Delekultur mellom borgerne
• Kollektiv intelligens og massenes kunnskap
• Desentralisering av informasjon og tjenester
• Personorientert nisjeinformasjon
• Hyperlokale tjenester
• Økt åpenhet og tilgjengelig informasjon
• eGovgeeks som utvikler brukerskapte informasjonstjenester basert på data fra offentlig forvaltning i kombinasjon med annen informasjonstjenester basert på data
• Tilnærmet direkte kommunikasjon mellom politikere og borgere.

Det er mye å forholde seg til. Spesielt når sosiale medier, delingskultur, web 2.0, brukerskapt innhold er ord som for mange toppledere i offentlige virksomheter er synonymt med å gi fra seg kontroll og makt! Det dreier seg om holdningsendringer og kunnskap, for det er ingen tvil om vi må ha forankring i ledelsen skal vi klare de utfordringene vi i offentlige etater står overfor.

Tiden løper fra oss, og på samme måte som jeg i mitt arbeid driver holdningsskapende arbeid om trygg bruk av Internett, så må jeg og alle andre som ønsker en endring i offentlig sektor, drive en tilsvarende kampanje i forhold delingskultur i egen organisasjon! Lykke til alle sammen!

Det er et imponerende stykke arbeid Wiig har gjort! Forumet som ble opprettet i 2009 er nå oppe i over 6000 medlemmer.

I mitt arbeid med Nettvett.no i Post- og teletilsynet har vi i år et ekstra fokus på lærere, foreldre og elever. I morgen på jobb skal jeg sette av tid til å se om jeg kan bidra inn til d&b, og om d&bs medlemmer har kunnskap som vi kan dra nytte av i vårt arbeid!

Skolen er gjenstand for stadige diskusjoner. Det er jo kanskje naturlig da skolen blir sett på som en av de viktigste byggesteinene i samfunnet vårt.  Digital kompetanse må jo nødvendigvis stå sentralt i også i undervisningen, men hvordan skal det skje i praksis? Da digital kompetanse kom inn i læreplanen kom en av de kritiske røstene fra en tidligere IT direktør som mente at datamaskiner stjeler tid og oppmerksomhet fra det faglige og at lærerne taper kampen om oppmerksomheten i klasserommet. Han høstet mye motbør, blant annet fra ITU som mener digitale verktøy er fremtiden, man at de i seg selv ikke er nok. Man må også ha lærere med digital kompentanse og en klar strategi for hva man vil oppnå for å lykkes. I kronikken “Hva har du lært på skolen i dag?”  diskuteres begge disse synspunktene og der forfatteren sier at “utfordringen ligger derfor ikke i om eleven kan lage en proff Power Point-presentasjon, men om han eller hun forstår verden rundt seg. Og om den digitale kompetansen blir forstått av alle involverte som like nødvendig og selvfølgelig som tavle, kritt og bibliotek.”

Hvordan skal man klare å integrere det i dagens skole? For det som kreves er jo at verktøyene blir transparante, at datamaskinen i seg selv ikke er målet, men middelet. Det er jo problematisk når flere lærere strever med å lære seg grunnleggende datakunnskaper. En undersøkelse viser at tre av fire lærere vegrer seg for å bruke datautstyr i undervisningen.  Det er jo skremmende med tanke på å oppnå digital kompetanse.

Kanskje har digital kompetanse blitt misforstått. Kanskje kommer denne dataskrekken av at lærerne tror at det er forventet av dem at de skal være IT spesialister og ikke lærere. Kanskje teknologisperren hindrer dem i å se at det er de som kan formidle og det er de som har kunnskapen, men at det kan formidles på en annen måte og at det finnes fantastiske muligheter for dem som er nysgjerrig, tør å være innovative og ikke lar seg finte ut av at elevene er mestre på datamaskinen.

For at flere lærere skal få opp øynene for hvordan man kan bidra til digital kompetanse, må det tilrettelegges slik at de ser mulighetene og ikke bare kompleksiteten det medfører å ta i bruk teknologiske verktøy.

Digi.no omtaler i dag forskere på NTNU som leder prosjektet LongRec som skal finne løsninger for lagring av elektronisk informasjon for fremtiden. De ønsker å stanse den “digitale tidsbomba” som det heter. I dag lagrer vi i mange ulike formater i mange ulike systemer. Det er et ambisiøst, men viktig prosjekt. LongRec prosjektet kan man også si er bygd på samarbeid og delekultur da prosjektets deltakere består av forskere fra hele verden.  Sammen klarer de nok å finne gode løsninger. Det blir spennede å følge!

I månedene som gått har overskriftene vært ”Tomme lokaler”, ”Second Life sprer virus” og selvfølgelig ”Sex-sjokk i Second Life“.
Jeg satt med andre ord igjen med et inntrykk av at Second Life ikke hadde levd opp til forventningene hos andre heller, men jeg bestemte meg altså for å ta et nytt dykk inn i dette digitale samfunnet og se hva som har skjedd siden sist!

Etter en kjapp programvareoppdatering var jeg inne. På akkurat samme sted som jeg forlot det for ni måneder siden. Ikledd en slags gallakjole som jeg raskt fikk skiftet til en mer praktisk bukse og genser. Området befant meg i var preget av butikker, bare avbrutt av en tatoveringssjappe. Jeg bestemte meg for å utforske noen av de norske stedene og søkte derfor på DnB Nor, fikk treff og teleporterte meg til lokasjonen. Overraskende nok havnet jeg på bunnen av et hav med en hval svømmende rundt meg! Etter litt frem og tilbake kom jeg til lokalene. Her var det litt informasjon om DnB Nor og det var mulighet for å gå videre til Nobels fredssenter og til konferanse lokaler. I konferanselokalene ble det vist trailer for den norske filmen ”Hjertebank”. Fint det, men filmen gikk på kino i fjor sommer. Ikke så mange oppdateringer her med andre ord.

Høgskolen i Molde er også en av dem som har kastet seg på Second Life bølgen og skal via den virtuelle campusen Kamimo tilby forelesninger. Jeg teleporterte meg til Kamimo Island og ble positivt overrasket over å bli tilbudt guidet omvisning av campusområdet.
Men hvor var alle studentene og lærerne? Jeg så ikke en sjel. Jeg gikk videre til Sunniva forelesningssal, men ingen i sikte der heller.  Klasseromskalenderen viste at det ikke var noen forelesninger den dagen. Ikke resten av uken heller.

Nei, foreløpig klarer jeg meg godt uten Second Life. Det blir spennende å se hva som skjer, men huff så folketomt og kjedelig det er foreløpig… Prøver igjen om ni måneder!