Digital kompetanse

Digital kompetanse er i følge ITU “ferdigheter, kunnskaper, kreativitet og holdninger som alle trenger for å kunne bruke digitale medier for læring og mestring i kunnskapssamfunnet.”

Skolen er gjenstand for stadige diskusjoner. Det er jo kanskje naturlig da skolen blir sett på som en av de viktigste byggesteinene i samfunnet vårt.  Digital kompetanse må jo nødvendigvis stå sentralt i også i undervisningen, men hvordan skal det skje i praksis? Da digital kompetanse kom inn i læreplanen kom en av de kritiske røstene fra en tidligere IT direktør som mente at datamaskiner stjeler tid og oppmerksomhet fra det faglige og at lærerne taper kampen om oppmerksomheten i klasserommet. Han høstet mye motbør, blant annet fra ITU som mener digitale verktøy er fremtiden, man at de i seg selv ikke er nok. Man må også ha lærere med digital kompentanse og en klar strategi for hva man vil oppnå for å lykkes. I kronikken “Hva har du lært på skolen i dag?”  diskuteres begge disse synspunktene og der forfatteren sier at “utfordringen ligger derfor ikke i om eleven kan lage en proff Power Point-presentasjon, men om han eller hun forstår verden rundt seg. Og om den digitale kompetansen blir forstått av alle involverte som like nødvendig og selvfølgelig som tavle, kritt og bibliotek.”

Hvordan skal man klare å integrere det i dagens skole? For det som kreves er jo at verktøyene blir transparante, at datamaskinen i seg selv ikke er målet, men middelet. Det er jo problematisk når flere lærere strever med å lære seg grunnleggende datakunnskaper. En undersøkelse viser at tre av fire lærere vegrer seg for å bruke datautstyr i undervisningen.  Det er jo skremmende med tanke på å oppnå digital kompetanse.

Kanskje har digital kompetanse blitt misforstått. Kanskje kommer denne dataskrekken av at lærerne tror at det er forventet av dem at de skal være IT spesialister og ikke lærere. Kanskje teknologisperren hindrer dem i å se at det er de som kan formidle og det er de som har kunnskapen, men at det kan formidles på en annen måte og at det finnes fantastiske muligheter for dem som er nysgjerrig, tør å være innovative og ikke lar seg finte ut av at elevene er mestre på datamaskinen.

For at flere lærere skal få opp øynene for hvordan man kan bidra til digital kompetanse, må det tilrettelegges slik at de ser mulighetene og ikke bare kompleksiteten det medfører å ta i bruk teknologiske verktøy.

Lagring i evig tid

Vi lever i en verden med enorme informasjonmengder. Vi leser mer, vi generer mer og produserer mer informasjon enn noen gang før. Vi har beveget oss fra papir og fysiske lagringsformater til digitale, og det skaper nye problemstillinger i forhold til det å ta vare på det vi ønsker å spare på. Bilder for eksempel. Før ble negativene gjerne lagret i skapet, sirlig sortert og de fineste bildene ble puttet i album. Med digitale fotoapparater er vi gjerne ikke like flinke til å sortere og lagre kopier av det vi vil ta vare på. Med nye teknologier det mange som ikke har et bevisst forhold til hva man skal gjøre eller hvordan man skal gjøre det. Alle vet at en datamaskin ikke har evig liv, men ofte utsetter man sikkerhetskopieringen til det er for sent, og da er det kjedelig når bryllupsbildene og bildene fra barnas oppvekst forsvinner. Men selv om man er flinke til sikkerhetskopiering og man har et bevisst forhold til det å ta vare på informasjonen, så går jo både datamaskiner, dvd plater osv ut på dato. Hva gjør man da, hvordan kan vi være sikre på at det vi vil spare på holder seg i den stand vi ønsker, år etter år?

Digi.no omtaler i dag forskere på NTNU som leder prosjektet LongRec som skal finne løsninger for lagring av elektronisk informasjon for fremtiden. De ønsker å stanse den “digitale tidsbomba” som det heter. I dag lagrer vi i mange ulike formater i mange ulike systemer. Det er et ambisiøst, men viktig prosjekt. LongRec prosjektet kan man også si er bygd på samarbeid og delekultur da prosjektets deltakere består av forskere fra hele verden.  Sammen klarer de nok å finne gode løsninger. Det blir spennede å følge!

Second Life – noen der?

Etter at Second Life ble omtalt på første forelesning, fant jeg ut at jeg måtte friske opp hukommelsen min om dette mye omtalte digitale samfunnet. Det er nå 9 måneder siden jeg siden jeg først meldte meg inn og fikk min egen avatar, altså en virtuell person som representerer meg. Mye medieomtale gjorde at jeg måtte finne ut av hva det var. DnB Nor var en av dem som åpnet bankkontor og NRK kjøpte egen øy.
Jeg ble ikke så veldig hekta den gangen, jeg gikk liksom rundt der på måfå og visste ikke egentlig hva jeg skulle gjøre. For all del, det er jo fascinerende på den måten at det virker så uendelig og det at man unne prate med hvem som helst, men jeg klarte ikke med første øyeblikk å se hvilket utbytte jeg skulle ha av det. Mulighetene er mange, men det var fortsatt langt igjen etter min mening

I månedene som gått har overskriftene vært ”Tomme lokaler”, ”Second Life sprer virus” og selvfølgelig ”Sex-sjokk i Second Life“.
Jeg satt med andre ord igjen med et inntrykk av at Second Life ikke hadde levd opp til forventningene hos andre heller, men jeg bestemte meg altså for å ta et nytt dykk inn i dette digitale samfunnet og se hva som har skjedd siden sist!

Etter en kjapp programvareoppdatering var jeg inne. På akkurat samme sted som jeg forlot det for ni måneder siden. Ikledd en slags gallakjole som jeg raskt fikk skiftet til en mer praktisk bukse og genser. Området befant meg i var preget av butikker, bare avbrutt av en tatoveringssjappe. Jeg bestemte meg for å utforske noen av de norske stedene og søkte derfor på DnB Nor, fikk treff og teleporterte meg til lokasjonen. Overraskende nok havnet jeg på bunnen av et hav med en hval svømmende rundt meg! Etter litt frem og tilbake kom jeg til lokalene. Her var det litt informasjon om DnB Nor og det var mulighet for å gå videre til Nobels fredssenter og til konferanse lokaler. I konferanselokalene ble det vist trailer for den norske filmen ”Hjertebank”. Fint det, men filmen gikk på kino i fjor sommer. Ikke så mange oppdateringer her med andre ord.

Høgskolen i Molde er også en av dem som har kastet seg på Second Life bølgen og skal via den virtuelle campusen Kamimo tilby forelesninger. Jeg teleporterte meg til Kamimo Island og ble positivt overrasket over å bli tilbudt guidet omvisning av campusområdet.
Men hvor var alle studentene og lærerne? Jeg så ikke en sjel. Jeg gikk videre til Sunniva forelesningssal, men ingen i sikte der heller.  Klasseromskalenderen viste at det ikke var noen forelesninger den dagen. Ikke resten av uken heller.

Nei, foreløpig klarer jeg meg godt uten Second Life. Det blir spennende å se hva som skjer, men huff så folketomt og kjedelig det er foreløpig… Prøver igjen om ni måneder!